Filosofien

“Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det.”  (Robert R. Williams)

Fargespillfilosofien er entydig ressursorientert: Selv om mange av barna som er med i Fargespill har kommet til landet på asyl eller som flyktninger, har mistet mye og blitt frarøvet grunnleggende trygghet i tilværelsen, så kommer ingen tomhendte inn i Fargespill.

Alle har med seg noen strofer fra en sang eller en liten melodi som minner dem om noe fint. Alle har med seg selv og sin stemme. Og det er nettopp dette som utgjør det verdifulle grunnstoffet i Fargespill: Summen av stemmer og toner og bevegelser som ikke var her før nettopp disse barna kom. Barna bringer med seg skjulte skatter de selv kanskje ikke helt vet om, men som gjennom den kunstneriske bearbeidelsen hos Hamre, Saue og Guino-O blir til en forestilling som smidig bryter ned uuttalte forestillinger om forskjellighet.

Sosial anerkjennelse er kanskje den viktigste ressursen for at barn og unge med innvandrerbakgrunn skal kunne vokse seg sterke og trygge i et nytt land. Men sosial anerkjennelse er ikke noe de bare kan skaffe seg selv, det er noe vi som allerede bor her må være villige til å gi dem. Fargespill er et unikt møte der denne overføringen av fellesskapsfølelse og anerkjennelse kan skje. På scenen står en stor samling barn og unge som har jobbet hardt og lenge for en forestilling som har et høyt kunstnerisk ambisjonsnivå. I salen sitter en stor samling mennesker som gleder seg over musikken, sangen og dansen. Til stående applaus opplever deltakerne en formidabel anerkjennelse fra publikum. Til stående applaus erfarer publikum en svært sjelden mulighet, nemlig å si det som er altfor vanskelig å si direkte: Dere er fantastiske. Takk for at VI fikk komme.