Filosofien

“Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det.”  (Robert R. Williams)

Fargespillfilosofien er entydig ressursorientert, alle har noe å bidra inn med. Alle har med seg noen strofer fra en sang eller en liten melodi som minner dem om noe fint. Alle har med seg selv og sin stemme. Og det er nettopp dette som utgjør det verdifulle grunnstoffet i Fargespill: Summen av stemmer og toner og bevegelser som ikke var her før nettopp disse barna kom. Barna bringer med seg skjulte skatter de selv kanskje ikke helt vet om, men som gjennom den kunstneriske bearbeidelsen blir til en forestilling som smidig bryter ned uuttalte forestillinger om forskjellighet.

Sosial anerkjennelse er kanskje den viktigste ressursen for at barn og unge med innvandrerbakgrunn skal kunne vokse seg sterke og trygge i et nytt land. Men sosial anerkjennelse er ikke noe de bare kan skaffe seg selv, det er noe vi som allerede bor her må være villige til å gi dem. Fargespill er et unikt møte der denne overføringen av fellesskapsfølelse og anerkjennelse kan skje. På scenen står en stor samling barn og unge som har jobbet hardt og lenge for en forestilling som har et høyt kunstnerisk ambisjonsnivå. I salen sitter en stor samling mennesker som gleder seg over musikken, sangen og dansen. Til stående applaus opplever deltakerne en formidabel anerkjennelse fra publikum. Til stående applaus erfarer publikum en svært sjelden mulighet, nemlig å si det som er altfor vanskelig å si direkte: Dere er fantastiske. Takk for at VI fikk komme.

Møtet mellom forskjeller: 

Vi mener at et inkluderende kulturliv er innhøsting av ressurser og muligheter som oppstår når forskjeller møtes.  Kunsten gir nemlig i seg selv unike muligheter fordi den er ressurssøkende i sitt vesen; kunsten spør “Hva har du?”, og ikke «Hva mangler du?». På denne måten kan et kunstprosjekt få positive sosiale konsekvenser. Derfor er kunstlivet en arena der man kan fjerne offerroller og skape likeverd, noe som er en forutsetning for alle gode samliv.

Hvert enkelt menneskes skjebne og historie har noe viktig å fortelle oss. Historier til mennesker som har sett og opplevd ting vi selv ikke har opplevd. Vi trenger alle aktørene våre for at denne historien skal bli fortalt.

Denne måten å jobbe på viser seg å skape både fantastiske forestillinger og positive sosiale konsekvenser for aktørene som deltar i prosjektet. Tidligere lektor på Nygård skole, matematikklærer Per Ødegaard, beskrev dette i et leserbrev i Bergens Tidende:

“Da Fargespill var i oppstartsfasen og skulle rekruttere kandidater til ensemblet måtte deler av øvingene finne sted i den vanlige skoletiden. Jeg må innrømme at jeg litt motvillig lot to elever som slet med matematikkfaget ta fri matematikktimer til fordel for sang og dans. De fikk lov. Heldigvis. (…)  Ukene gikk, Fargespill ble oppført offentlig og høstet strålende kritikker fra mange hold. Men hverdagen innhentet også suksessfulle deltakere i Fargespill. De måtte tilbake til skolebenken og matematikk sto fremdeles på timeplanen. Men noe vesentlig hadde endret seg. Fra å være to personer som vegret blikkontakt når noe skulle forklares, fra å hugge blyanten formålsløst i kladdeboken og erkjenne sin boklige utilstrekkelighet, løftet de nå hodet og møtte blikket mitt – som sa, følte jeg: “Per, jeg er god på noe jeg”. Visst var de det. Men enda bedre; fordi noen hadde sett at de var god på noe, ble de også bedre i matematikk. De møtte undervisningen med en ny positiv selvfølelse som ga faglig forbedrede resultater på andre områder.”

 

Foto header: Helge Hansen