Hva kan hver og en av oss gjøre i kampen mot rasisme?
Rasisme begynte ikke med George Floyd. Det slutter heller ikke med George Floyd.
Men kanskje George Floyd kan være begynnelsen på slutten?
2020 er et år preget av store globale hendelser. Det er et år vi vil huske. Korona-pandemien kom, og selv om den førte til mye elendighet, har den også bevist at vi som mennesker kan stå sammen og ta vare på hverandre når det virkelig gjelder.
Men så kom drapet på George Floyd; En smertefull påminnelse om at selv om et virus ikke behandler oss mennesker forskjellig, så gjør vi det.
Drapet resulterte i et globalt raseri og en internasjonal massemønstring, på tvers av religion, kultur og hudfarge. I et mikrosekund føltes det som om dette kunne være starten på en ny revolusjon i kampen mot den eldgamle pesten ved navn rasisme. Det virket som om noe løsnet, at flere prøvde å forstå, lære og ikke minst hjelpe til i jakten på løsninger.
Men etter #BlackOutTuesday kom en vanlig onsdag. Polariseringen av debatten resulterte i at samtalene sporet av. Mange stemmer dukket opp fra alle kanter, fra folk som vil ta del i den «hete» tematikken. Ytringene blir mer og mer bastante og plutselig virker det som at alt det viktige drukner.
Fra protesten i Oslo
Koronatiden har vist at vi kan samarbeide på tvers av stengte landegrenser. At vi kan ta hensyn til hverandre. Kan vi som mennesker nå vise samme solidaritet og raushet i debatten om rasisme? Vi i Fargespill tror det.
Vi tror også at vi som samfunn må akseptere at det er en stor ubalanse i hvordan mennesker blir behandlet i Norge i dag. Vår erfaring er at alt for mange opplever store hindringer på mange arenaer, og i mange tilfeller opplever trusler på bakgrunn av hudfarge, religion, legning eller bare på grunn av navnet sitt.
Så hva kan hver og en av oss gjøre for at vi kan bevege oss videre, og unngå at vi drukner i en ordkrig der alle er mer opptatt av å snakke enn å lytte?
Så mange stemmer har kommet fram i denne debatten og fortalt om en virkelighet mange aldri selv har kjent på kroppen. Det er dem vi først og fremst må lytte til. De som faktisk har opplevd rasisme. Vi burde ha lyttet til dem for lengst.
Hva om vi, i stedet for å være så redd for å innrømme feil, heller anerkjenner at det de stemmene forteller er sant? At det skjer, og har skjedd over alt for lang tid, og heller fokuserer på hvordan vi kan skape forbedring? Respektfull nysgjerrighet er helt gratis, og gir stor gevinst.
Det beviser ungdommen i Fargespill hele tiden, og viser hver dag hvordan man får til store ting sammen, hvis man bare har respekt for hverandres perspektiv; Hvor åpenbart det er at vi er like, og hvor berikende det er at vi er forskjellige.
Her er noen av Fargespillaktørenes refleksjoner og tanker om hva som kan gjøres fremover:
«Jeg føler helt ærlig at så lenge du kjenner noen som ikke ligner på deg så lærer man helt utrolig mye og ikke minst har man noen å spørre de «dumme» spørsmålene, som også kan hjelpe mot fordommer.»
«Jeg håper selvfølgelig at rasismen skal ta slutt for godt, men for å være realistisk så er det en lang vei til vi er der og jeg tror dessverre ikke det vil skje i min levetid.»
«Jeg håper det blir ingen rasisme i verden og at alle er sammen. Og at det er ingen forskjell mellom mennesker. Men rasisme finnes jo overalt og jeg tror det kommer kanskje til å bli bedre men ikke sånn at det forsvinner helt dessverre.»
«Eg håpe virkelig at folk ikke slutte å bry seg etter demonstrasjonene, eg håpe at folk fortsette å lese seg opp å blir meir bevisst på sine egne privilegier.»
«Jeg vil gjerne bidra med å snakke om det og si hei til folk selv om det ikke er alle som vil si det tilbake men da kan de ha det i bakhodet. Kanskje det vil endre folks tanker.»
«Det jeg håper vil skje fremover er at alle får mer kunnskap om ting, for i bunn og grunn føler jeg egentlig at store deler av rasismen handler om mangel på kunnskap – også har du selvfølgelig de menneskene som bare er stokk dum.»
«For meg handler om det å ta ned til det daglige. Etter at jeg sluttet på videregående så har jeg levd med en leveregel om at når jeg går ute fra a til b så skal jeg ikke gå med musikk i ørene for å bli bevisst og å smile til alle jeg får øyekontakt med ute på gaten. Det har jeg gjort nå de siste 4 årene og helt seriøst det er sykt gøy! Det ikke alltid jeg får et smil tilbake, men når jeg gjør det så gjør det dagen min virkelig! Og nå i denne tiden når rasisme er den store debatten, har jeg faktisk følt at flere smiler tilbake til meg og en del smiler til og med først. Amaaazing!»
«Da jeg tok T-banen til ambassaden og så hvor mange folk som møtte opp for demonstrasjonen ble jeg ekstremt glad, trist og litt sint på samme tid, nesten sånn at eg begynte å riste. Trist og sint fordi det er forkastelig at dette fremdeles er et problem i verden. Glad fordi det er veldig fint å se at så mange folk kan komme sammen og støtte Black Lives Matter.»