Er vi sjenerøse nok til å ta imot?
I møte med flyktninger har vi i Norge ofte denne ideen om at vi har mye, de har lite, vi skal gi og de skal få.
Men til tross for alle edle intensjoner – det å møte andre mennesker, uten en forventning om at de har noe å gi deg, er ekstremt nedlatende.
Og det å bli fratatt muligheten til å gi er et av de verste ranene man kan utsettes for. Derfor er Fargespills første spørsmål til de som kommer: «Hva har du til oss?»
Under Fargespilldagen på Festspillene i Bergen fremførte Fargespill blant annet et bollywood-nummer
Forestill deg Grieghallens hovedscene fylt med nesten 100 barn og unge, mange som aldri har stått på en scene før. Disse unge menneskene har nettopp bergtatt publikum med låter og dansestiler fra hele verden, som kanskje aldri hadde vært her, hadde det ikke vært for akkurat dem. Forestillingen avsluttes med stående applaus fra 1,600 publikummere og flere er rørt til tårer uten å skjønne hva låtene på språk de ikke forstår handler om. Når applausen har lagt seg er det passende å spørre; hva skjedde egentlig?
Et internasjonalt forskningsprosjekt, som har sammenlignet land over hele verden, konkluderer med at vi i Norge er mer opptatt av hva vi kan gi flyktninger, ikke hva de kan gi oss. Forskere fra UiB mener vi heller må fokusere på flyktningers individuelle ressurser for at de letter skal kunne ta del og bidra inn i samfunnet.
Dette ressursfokuset har vært den ideologiske og praktiske bærebjelken i Fargespill, helt siden starten i 2004. I 18 år har tusener av barn og unge med røtter fra hele verden blitt spurt hva de har, ikke hva de mangler. Og fordi de har blitt møtt som ressurser, og ikke som ofre eller problemer, har de blitt ressurser som beriker fellesskapet vårt med sang og dans fra sin kulturarv og sine liv.
Å være villig til å ta imot er en forutsetning for alle gode møter. Å gi andre plass til å bidra ligger også nedfelt i et av våre eldste sosiale ritualer, nemlig gaveutvekslingen. Og poenget med denne utvekslingen av ressurser er ikke at vi skal få, men at vi skal få lov til å gi. Dette legger til rette for den viktigste forutsetningen for likeverdige og gode møter; At alle får lov til å føle seg sterk.
Fargespillerene hentet blant annet fram igjen nummeret «Kote Kotese», en tradisjonell sang fra Kunamafolket på Fargespilldagen
Når flyktninger kommer til Norge må vi være generøse nok til ikke å ta frelser-rollen, men å gi dem plass til å berike oss. Og klarer vi å gi disse menneskene muligheter til å mestre, vil vi sannsynligvis oppleve i samfunnet vårt det vi opplever i Fargespill – at et kollektiv av mennesker, der alle opplever seg selv som viktige bidragsytere, er i stand til å gjøre det umulige.
Derfor er det så viktig å spørre dem som kommer til landet: «Hva har du til oss?» Til de voksne: «Hva drev du med i hjemlandet ditt?» «Hva er dine kompetanser og spesialiteter?» «Kan du fortelle meg om livet ditt slik at jeg kan lære?» Og til barna på skolen eller i barnehagen: «Har du en sang, dans eller en regle?» «Kan du lære meg språket ditt?» «Kan du fortelle om steder jeg ikke har vært eller leker jeg ikke kjenner til?»
Selv om kanskje det meste av materielle verdier ligger igjen i landet man har flyktet fra, har de fleste med seg noe mye mer verdifullt. De har med seg erfaringene sine, kunnskapen sin, minner, drømmer og håp for fremtiden.
Og er det noe mennesker som har mistet mye trenger, så er det å fremdeles føle at de har noe å gi.
* Denne teksten er publisert i forbindelse med verdens dag for flyktninger, en dag som markeres for å støtte mennesker som er tvunget til å flytte fra hjemmene sine. Bildene i denne saken er fra Fargespilldagen på Festspillene i Bergen og alle som er avbildet er uavhengig av meningene i denne kronikken.
Foto: Martine Berg Olsen