En musikalsk triumf
Før vi slukker lysene og tar oss en velfortjent juleferie vil vi gjerne takke alle som danset og heiet på oss under forestillingen «A kiss for all the World» i Grieghallen og i Den Norske Opera & Ballett. Gikk du glipp av det, kan du få et lite innblikk i denne anmeldelsen fra Scenekunst, hvor skribent Hilde Halvorsrød både beskriver scenebildet og kaller forestillingen en «musikalsk triumf».
«…Hovedscenens bakvegg er lyst opp i ulike farger, og langsmed den står Kammerorkesteret oppstilt på en smal forhøyning. På hver side av scenen står en liten opphøyd plattform med andre musikere, som spiller blant annet synth, ulike perkusjonsinstrumenter, gitar, bassgitar og det kinesiske strengeinstrumentet guzheng.
«Gjennom 11 numre fyller de 76 medvirkende fra Fargespill resten av scenen – en og en, i små grupper og store grupper, eller alle sammen. Vilt forskjellige uttrykk settes sammen og glir over i hverandre, som Raga-improvisasjon, rwandisk tradisjonsdans, hiphop, klassisk ballett, ugandisk kadodi-rytme, kulokk, beduindans fra Sahara, tyrkisk populærmusikk og en gammel marokkansk kjærlighetssang. For å nevne noe. Og det blandes med, eller avløses av, utdrag fra fjerde sats av Beethovens niende symfoni.
«Dette høres kanskje ut som oppskriften på en overlesset kakofoni, men det er alt annet enn det. Som musikk, som scenografi, som dans, som samarbeid og som kunstnerisk forbrødring er dette rett og slett svært vellykket. Alle uttrykkene er smeltet sammen uten at det ene slår det andre i hodet.
«En absolutt forutsetning for at det lykkes så godt, er at også alt det håndverksmessige er på plass. Presisjonsnivået på samspillet og den sceniske timingen med over hundre utøvere i sving samtidig, fra sju år og oppover, er mektig imponerende. Det er, så vidt jeg kan se og høre, ikke ett feiltrinn, ikke én sur tone eller sen innsats. Det er også høyt nivå på alle som opptrer – ikke engang de minste barna trenger å flyte på sjarmen.
«Balansen er overraskende god mellom de mange ulike lydkildene på scenen. Ofte høres korsang, kammerorkester, sangsolister og et titalls instrumentalister samtidig, og lydbildet er alltid krystallklart. Det er ingen liten bragd av lyddesigner og lydtekniker Jan Henrik Vindenes…»
Hele anmeldelsen kan leses her.
Klassekampens julekalender beskrev forestillingen som «appropriering på vakreste vis» og en «fest fra begynnelse til slutt». Journalist Aina Ebube Ijeabuonwu Helgheim, fortsetter: «…Det hele kulminerte i en stappfull hovedscene med sikkert hundre personer som sang og danset mens publikum sto og klappa i ti minutter. Til og med kammerorkesteret svingte seg til rytmene.
«I Fargespill er barna aldri den eneste brune i rommet. De er bare barn, og det er plass til hele dem og alt de bærer med seg. Men kampen er ikke over, det anerkjente også Fargespill i Operaen. Noen av ungdommene tok oppgjør med rasisme gjennom sterke tekster, men så var det over i glede og sang igjen. Jeg var blank i øynene gjennom hele den drøye timen oppsetningen varte. Jeg opplevde en sorg over å aldri ha sett dette som barn og en glede over å få se noen danse slik min far danset, og det i selveste Operaen.»