Myter om Fargespill

myte#1

Når mange tenker på Fargespill så tror man ofte at det er en forestilling som lages til Festspillene hvert år. De kunne ikke tatt mer feil! Ja, Fargespill startet i 2004 som et bestillingsverk til Festspillene i Bergen, men i dag holder vi 15-20 forestillinger hvert år, i både inn- og utland. Og Fargespill har etter hvert blitt veldig mye mer…

Fargespill har som målsetning å synliggjøre mangfoldets muligheter gjennom kunstneriske uttrykk, og har siden 2004 primært utviklet og fremført forestillinger som er sett av mer enn 165 000 publikummere, i både inn- og utland.
Siden starten har Fargespill vokst frem som en organisasjon med 9 ansatte (5,3 årsverk) som holder 15-20 forestillinger hvert år. Vi har 8 faste ukentlige øvelser hvor 100 barn og unge deltar, innen sang, dans og instrumenter. Fargespillkonseptet er i dag lisensiert til 26 kommuner, hvorav 3 er i Sverige, og enda flere kommuner står på trappene.

Forestillingene i fokus: 

Kompaniet består av 100 barn og unge fra ca 35 ulike land, inkludert Norge. De fleste av aktørene er kommet til Norge som flyktninger og innvandrere, og de representerer mange forskjellige kulturelle og religiøse retninger. Det er disse unge, lovende aktørene som er grunnstammen i Fargespill. Forestillingene vokser fram basert på kulturskattene aktørene har med seg fra sine respektive folkekulturer. Disse settes så sammen med våre norske folkemusikktradisjoner samt global ungdomskultur som hip hop og beatboxing.

 

Ideen er at kraftfull scenisk formidling er avhengig av både sterke historier og et høyt profesjonelt nivå. Topp kvalifiserte komponister, musikere, koreografer, lys- og lyddesignere, scenografer og instruktører ivaretar den profesjonelle rammen, og inni denne rammen står barna og ungdommene og byr på seg selv, sin kultur og historie. På sitt nivå. Det er nettopp dette som utgjør den verdifulle grunnstammen i Fargestill; Summen av stemmer, toner og bevegelser som ikke var før nettopp disse barna kom. De bringer med seg skjulte skatter de selv kanskje ikke helt vet om, men som gjennom den kunstneriske bearbeidelsen hos Fargespills kunstneriske team blir satt sammen med norske folketoner, og som smidig bryter ned uuttalte forestillinger om forskjellighet. Resultatet blir forestillinger som gir et nært, musikalsk møte med unge menneskers historie om hvem de er og hvor de kommer fra, avdekket gjennom musikk og dans fra deres respektive land.
myte#2

Barna og ungdommene i Fargespill står ikke på scenen fordi vi skal hjelpe dem. De står der fordi vi trenger dem. Fordi ingen andre kan gjøre det de gjør.

Vi mener at et inkluderende kulturliv aldri må forstås som et hjelpetiltak. Det må forstås som innhøsting av ressurser og muligheter som oppstår når forskjeller møtes. Vi må være forsiktige med å blande kunstneriske og sosiale ambisjoner. Kunsten gir nemlig i seg selv unike muligheter fordi den er ressurssøkende i sitt vesen. Et sosialt prosjekt spør “Hva mangler du?”.Men kunsten spør “Hva har du?”. På denne måten kan et kunstprosjekt få positive sosiale konsekvenser som man sjelden får gjennom sosiale prosjekt. Derfor er kunstlivet en arena der man kan fjerne offerroller og skape likeverd, noe som er en forutsetning for alle gode samliv.

En av vårt samfunns viktigste oppgaver i tiden som kommer er å få til et konstruktivt samspill mellom mennesker som kommer hit og oss som var her fra før. Hvordan får vi forløst det store positive potensialet som ligger i møtet mellom forskjeller? I Fargespill har vi gjort et enkelt forutsettende grep – et grunnleggende valg om å se på alle aktørene som ressurser. Resultatet blir i de aller fleste tilfeller at aktørene blir en ressurs i kraft av å bli definert som en; Hvis du blir betraktet som en ressurs, blir du en ressurs. Blir du betraktet som et problem, blir du et problem. Vi speiler alle omverden og omverden speiler oss.

Fargespill handler med andre ord ikke om å være snille med noen. Hvert enkelt menneskes skjebne og historie har noe viktig å fortelle oss. Historier til mennesker som har sett og opplevd ting vi ikke har opplevd. Vi trenger alle aktørene våre for at denne historien skal bli fortalt. Og ikke minst, vi trenger en masse mennesker som ikke vet at de trengs.

Denne måten å jobbe på viser seg å skape både fantastiske forestillinger og positive sosiale konsekvenser for aktørene som deltar i prosjektet. Tidligere lektor på Nygård skole, matematikklærer Per Ødegaard, beskrev dette i et leserbrev i Bergens Tidende:

“Da Fargespill var i oppstartsfasen og skulle rekruttere kandidater til ensemblet måtte deler av øvingene finne sted i den vanlige skoletiden. Jeg må innrømme at jeg litt motvillig lot to elever som slet med matematikkfaget ta fri matematikktimer til fordel for sang og dans. De fikk lov. Heldigvis. (…)  Ukene gikk, Fargespill ble oppført offentlig og høstet strålende kritikker fra mange hold. Men hverdagen innhentet også suksessfulle deltakere i Fargespill. De måtte tilbake til skolebenken og matematikk sto fremdeles på timeplanen. Men noe vesentlig hadde endret seg. Fra å være to personer som vegret blikkontakt når noe skulle forklares, fra å hugge blyanten formålsløst i kladdeboken og erkjenne sin boklige utilstrekkelighet, løftet de nå hodet og møtte blikket mitt – som sa, følte jeg: “Per, jeg er god på noe jeg”. Visst var de det. Men enda bedre; fordi noen hadde sett at de var god på noe, ble de også bedre i matematikk. De møtte undervisningen med en ny positiv selvfølelse som ga faglig forbedrede resultater på andre områder.”

Vi i Fargespill er utrolig glade for at metoden vår får konsekvenser utover våre ambisjoner.
Men for oss er målsetningen å lage forestillinger av høyest mulig kunstnerisk kvalitet.

 

Foto header: Øyvind Toft